.png)
I dagens samfunn blir nybakte mødre møtt med en merkelig forventning: at de raskt skal "sprette tilbake" til livet de hadde før graviditeten. De skal tilbake i jeansene sine, tilbake på trening, tilbake i jobb og tilbake til et sosialt liv – alt mens de tar seg av en nyfødt, sover minimalt og tilpasser seg en helt ny rolle.
De såkalte "bounce-back"-mødrenes evnen til å raskt tilpasse seg forventningene blir sett på som en suksess – et bevis på at man ikke har "mistet seg selv" i morsrollen. Men hvorfor har vi gjort dette til det ultimate idealet? Hvorfor må mødre bevise at de kan bære byrdene av både fødsel og samfunnets krav uten å stoppe opp?
Presset om å "komme tilbake" – en tullete byrde
Når vi hyller kvinner for hvor raskt de "kommer seg" etter fødsel, glemmer vi hva de faktisk har vært gjennom. Fødsel er en av de mest krevende fysiske og mentale påkjenningene et menneske kan oppleve, og restitusjonsbehovet varierer fra kvinne til kvinne. Likevel blir dette ofte ignorert til fordel for et ideal der kvinnen raskest mulig skal tilbake til å være den hun var før.
Men morsrollen forandrer oss som kvinner– kroppen, prioriteringene, livet. Å forvente at man skal "komme tilbake" er å overse at man har gått gjennom en fundamental transformasjon.
Og hva er det vi egentlig sier når vi "krever" at mødre skal "sprette tilbake"?
Jo, vi sier at det er helt greit med et system som:
Overser behovet for hvile og restitusjon
Nedprioriterer bedre oppfølging og tilrettelegging etter fødsel
Sender signaler til arbeidslivet om at man ikke trenger bedre permisjonsordninger
Forventer at mødre skal klare seg alene, uten støtte.
Disse forventningene gjør ikke bare morsrollen unødvendig tøff – de bidrar også til å usynliggjøre den viktige overgangen en kvinne går gjennom etter fødsel.
Hva med utseendepresset?
Etter fødsel blir kvinners kropper ofte sett på som et «prosjekt» – noe som må strammes opp, tones og «fikses». Men hvorfor hyller vi kroppen under graviditeten, bare for å kreve at den skal skjule alle spor av det den har vært gjennom så fort barnet er født? Hvorfor beundrer vi en mors kropp for dens styrke når hun bærer et barn, men vurderer den ut ifra hvor raskt den ser ut som den aldri har gjort nettopp det?
Kvinner som nylig har født, blir ofte målt på hvordan de møter ytre krav – hvor fort de «får tilbake kroppen sin», hvor raskt de er tilbake i jobb, hvor godt de balanserer mammarollen med resten av livet.
Hva med de som aldri får muligheten til å "bounce back"?
Ikke alle kvinner har muligheten til å møte disse urealistiske forventningene. Økonomiske ressurser, støtteordninger og privilegier spiller en stor rolle i hvem som kan "sprette tilbake".
For mange kvinner handler det ikke om vilje, men om realiteten av å måtte overleve i et system som ikke gir dem tid, ressurser eller støtte til å restituere etter fødsel. Kvinner med lav inntekt, dårlig helseoppfølging eller manglende sosial støtte har ikke samme muligheter som de som har råd til hjelp i hjemmet, lengre permisjon eller tilgang til spesialiserte tjenester. Når vi hyller de som klarer å komme raskt tilbake, glemmer vi hvor mye økonomi, nettverk og livssituasjon har å si. Mammarollen
Mammarollen handler ikke om å gå tilbake til den man var – men om å omfavne den man har blitt.
Det er en rå, transformerende og dypt menneskelig prosess. Den fortjener anerkjennelse, ikke usynliggjøring.
Hvis vi virkelig ønsker å støtte mødre, må vi slutte å måle deres verdi ut fra hvor raskt de 'kommer tilbake' til seg selv, hvor 'flinke' de er til å tilpasse seg urealistiske krav, og hvor godt de klarer å balansere alt uten å be om hjelp.
Hos Womanhood.no er vårt mål å gi deg informasjon, verktøy og kunnskap for at du skal kunne ta de beste valgene for deg selv og andre.
コメント