.png)
Når vi snakker om kvinnehelse og mannshelse, tenker de fleste intuitivt på biologiske forskjeller mellom kjønnene. Men helse handler om mer enn biologi – det handler også om hvordan samfunnsstrukturer, forskning og helsepolitikk møter ulike behov og utfordringer. Hvorfor er det viktig å skille mellom kvinnehelse og mannshelse, og hvilke konsekvenser har det når vi ikke gjør det?
Hva er kvinnehelse og mannshelse?
Kvinnehelse refererer til helseutfordringer som er spesifikke for kvinner, som menstruasjon, graviditet, fødsel og overgangsalder, men også sykdommer som rammer begge kjønn, men som har ulike symptomer eller konsekvenser hos kvinner. Mannshelse handler på sin side om utfordringer som testosteronmangel, prostatakreft og psykiske helseproblemer som ofte henger sammen med samfunnets forventninger til maskulinitet.
Begrepene handler ikke bare om biologi, men også om hvordan kjønnsnormer, sosiale strukturer og ulik tilgang til helsetjenester påvirker helseutfall.
Gjennom historien har medisinsk forskning ofte prioritert menn som norm. En studie publisert i Nature Communications (2021) viser at opptil 70 % av alle medisinske studier fremdeles har en overvekt av mannlige testpersoner. Dette har ført til at kvinner i mange tilfeller har blitt underrepresentert i kliniske studier, noe som kan få alvorlige konsekvenser. Et eksempel er hjerteinfarkt. Ifølge Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) har kvinner ofte mer diffuse symptomer enn menn ved hjerteinfarkt, som kvalme og ryggsmerter i stedet for sterke brystsmerter. Likevel tar mange leger beslutninger basert på "typiske" mannlige symptomer, noe som kan føre til forsinket diagnose og behandling for kvinner. Dette skyldes ofte at helsepersonell praktiserer det de lærer under utdanningen, og undervisningsmaterialet har historisk sett tatt utgangspunkt i forskning som i stor grad har vært basert på mannlige pasienter. Videre har autoimmune sykdommer, som revmatisme og lupus, rammer langt flere kvinner enn menn. Likevel har forskningen på disse sykdommene vært begrenset, og kvinner kan oppleve at symptomene avfeies som "stress" eller "overreaksjoner".
Denne systematiske skjevheten i medisinsk forskning og praksis viser hvor viktig det er at kunnskapen som formidles til helsepersonell, reflekterer både biologiske forskjeller og variasjoner i symptombilde. Når helsevesenet ikke tar hensyn til mangfoldet i pasienters erfaringer, risikerer vi å bygge videre på en tradisjon som utilsiktet kan forsterke urettferdighet i behandling. Skal vi gi alle pasienter like muligheter til god behandling, må vi starte med et mer representativt kunnskapsgrunnlag – slik at praksisen kan favne hele befolkningen, ikke bare halve.
Marginalisering av mannshelse
Menn har i mange land lavere levealder enn kvinner og høyere risiko for livsstilssykdommer som hjertesykdom og kreft. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er menn overrepresentert i selvmordsstatistikken – globalt står menn for 75 % av alle selvmord. Dette skyldes delvis at menn i mindre grad oppsøker hjelp for psykiske plager på grunn av stigma knyttet til maskulinitet og psykisk helse.
En rapport fra Folkehelseinstituttet (2023) viser også at menn sjeldnere går til legen for forebyggende helseundersøkelser, noe som gjør at sykdommer som kreft og diabetes ofte oppdages på et senere stadium enn hos kvinner. Dette understreker behovet for å normalisere at også menn har komplekse helsebehov. Denne statistikken belyser en viktig utfordring: helse er ikke bare et spørsmål om fysisk tilstand, men også om kultur og samfunnsnormer. Når forestillinger om maskulinitet forbindes med styrke, selvstendighet og det å «stå i det», kan det føre til at mange menn unnlater å oppsøke hjelp før problemene blir alvorlige. Dette viser at vi ikke bare trenger bedre helsetjenester, men også en holdningsendring der det blir like naturlig for menn å ta vare på sin psykiske og fysiske helse som å oppsøke hjelp ved fysiske skader.
Skal vi forebygge den høye sykdoms- og dødsraten blant menn, må vi derfor jobbe for et samfunn der det å søke hjelp anses som en styrke, ikke en svakhet. Det handler ikke om å svekke maskulinitet, men om å utvide hva det vil si å være sterk – til også å inkludere omsorg for egen helse.
Biologiske forskjeller
Biologiske forskjeller mellom kvinner og menn har stor betydning for hvordan sykdommer utvikler seg og hvordan kroppen reagerer på medisiner. For eksempel metaboliserer kvinner medisiner annerledes enn menn på grunn av forskjeller i kroppssammensetning, hormonnivåer og enzymaktivitet.
En studie publisert i Journal of the American Medical Association (JAMA) fant at kvinner er 50 % mer utsatt for bivirkninger av legemidler enn menn. Likevel er medisindoser ofte tilpasset en "gjennomsnittlig mann". Dette kan føre til feilmedisinering og økt risiko for bivirkninger hos kvinner.
Disse funnene viser hvor avgjørende det er at medisinsk behandling tilpasses individuelle behov og ikke baseres på en universell mal som tar utgangspunkt i «gjennomsnittsmannen». Når medisindosering og behandlinger ikke tar hensyn til kjønnsforskjeller, kan det i verste fall føre til at kvinner får medisiner som enten har for svak eller for sterk effekt – eller at bivirkninger overskygger fordelen av behandlingen.
Ulikheten illustrerer en større utfordring i medisinsk praksis: behovet for mer kjønnsspesifikk forskning som ikke ser kvinner som en «avvikende variabel», men som en likeverdig del av det medisinske grunnlaget. Et viktig spørsmål en må stille seg selv er hva som er normen i helsevesenet – og hvem den er skapt for.
Sosial ulikhet og helse
Sosial ulikhet rammer både kvinner og menn, men på ulike måter. Ifølge Statistisk sentralbyrå (2024) er levealderen lavere for personer med lav inntekt, uavhengig av kjønn. Likevel er de sosiale forskjellene i helse større blant menn enn blant kvinner. Menn med lav inntekt har for eksempel betydelig høyere risiko for rusmisbruk og vold enn menn med høyere sosioøkonomisk status.
Når levekårene er dårlige, øker risikoen for vold og rusbruk i hjemmet. Mens menn ofte er overrepresentert som utøvere av vold, viser rapporter fra Krisesentersekretariatet at kvinner i langt større grad er ofre. Dette understreker hvordan sosial ulikhet kan påvirke kvinner og menn på ulike måter, noe som bør tas med i folkehelsearbeidet.
Når levekårene er dårlige, forsterkes risikoen for destruktive mønstre som rusmisbruk og vold, der konsekvensene kan være brutale både for de som utøver og de som rammes. Dette minner oss om at folkehelse ikke kun handler om medisinsk behandling, men også om forebygging gjennom sosial støtte, økonomisk trygghet og tilgang til ressurser som kan skape stabile rammer i hverdagen.
Et samfunn som ønsker å utjevne helseforskjeller, må derfor ikke bare rette seg mot individet, men også se helheten – og sørge for tiltak som både beskytter de mest sårbare og forebygger at mennesker faller utenfor. Dette innebærer å anerkjenne hvordan kjønn og sosiale ulikheter samspiller og skape målrettede tiltak som styrker folkehelsen for både kvinner og menn.
Et fornuftig skille
Et skille mellom kvinnehelse og mannshelse kan være hensiktsmessig – spesielt når biologiske forskjeller har betydning, slik som ved utvikling av medisiner eller behandling av sykdommer som rammer kjønn ulikt. Samtidig bør vi spørre om noen tilstander har lav status fordi de oftest rammer ett bestemt kjønn og derfor marginaliseres i helsetjenesten og politiske prioriteringer.
Et eksempel er forskjellene mellom endometriose og prostatakreft. Prostatakreft får betydelig mer forskningsmidler og oppmerksomhet. Samtidig er endometriose – som rammer omtrent én av ti kvinner – en tilstand der mange kvinner må vente flere år på å få en diagnose og tilpasset behandling Denne kontrasten illustrerer hvor mye prioriteringer innen forskning og helsetjenester påvirkes av samfunnets verdsetting av ulike helseutfordringer. Når en tilstand som prostatakreft får omfattende ressurser og oppmerksomhet, mens endometriose i stor grad ignoreres, reiser det spørsmål om hvilke faktorer som avgjør hva som blir sett på som "viktig" eller "alvorlig". Er det sykdommens objektive alvorlighetsgrad, eller er det hvem som rammes, som bestemmer prioriteringene? Helse handler ikke bare om medisinske fakta, men også om verdier og strukturer som kan gjenspeile samfunnsmessige skjevheter. For å sikre rettferdig helsehjelp må vi utfordre helsevesenets prioriteringer og spørre: Hvordan sørger vi for at alle helseplager får den oppmerksomheten de fortjener – uavhengig av kjønn?
Hos Womanhood.no er vårt mål å gi deg informasjon, verktøy og kunnskap for at du skal kunne ta de beste valgene for deg selv og andre
Comments